Det er med tungt hjerte, og tårevåte øyne at jeg skriver dette. Men, jeg vil dere skal prøve å forstå så godt som mulig..

---

Livet er ikke en dans på roser. Å på noen stilker er det flere torner en andre. Noen roser visner og rotner med jorden, noen har grener som knekker av, mens noen også har grener som vokser ut igjen å blir vakrere og sterkere en de noen gang har vært før.  

For å ikke såre noen skal jeg ikke gå personlig inn på andre en meg selv i dette innlegget, men jeg velger likevel å være helt ærlig, å havne innom ting jeg ikke har delt tidligere.

 

 

De siste månedene har vært ekstra tøffe. Jeg ble veldig syk midt oppi en graviditet, som gjorde at graviditeten utvikla seg til å bli et høyt risikofylt. Symptomer på kreft i tarmen, med en veldig høy betennelses verdi på noen prøver, i tillegg til at jeg var gravid gjorde at jeg ble veldig prioritert til videre undersøkelser og eventuell behandlig. Midt i dette ble jeg lagt inn med et stort nyresteinsanfall, som også var starten på en periode i et mareritt. Det å være uvitende om hva som egentlig feiler deg, når du har en baby i magen som er godt over hva som er grensa for at et barn kan overleve på utsiden var veldig tøft i seg selv.. Tanker om at babyen i magen kunne mistes prøvde jeg å ikke tenke på, men de var likevel ikke helt fjerne. Alt blir surrealistisk å nesten uvirkelig. Å hvor jeg nå ikke forstår at hodet mitt ikke falt av. Men det er utrolig hva man kan klare når man må, og hvor positivitet faktisk kan gjøre underverker tross alt. Hjemme hadde jeg en annen baby på bare rett over et år, som jeg også så gjerne ville ta meg av så godt som mulig, men som jeg måtte finne meg i å få ekstremt mye hjelp til. Det har vært kjøring med ambulanse flere ganger, innleggelser på sykehus i lengre og kortere perioder, mye smerter, masse tårer og en konstant dårlig samvittighet for de rundt meg og ikke minst for den lille gutten min hjemme. Selv om jeg ikke kunne ha gjort noe med noe. 

 

 

Jeg fødte midt i sykdommen og trodde dette skulle være et vendepungt på noe fantastisk! Forsovidt så var det også det i en liten periode. Fra slutten av februar og til påskeferien smilte virkelig livet på mange måter. Så starta smertene igjen, å jeg ble lagt inn på sykehuset nok en gang, fikk operert og kunne endelig bli bedre! 

Tarmsjukdommen blusset også opp igjen i denne perioden, å jeg fikk sterkere medisiner. (Disse har jeg gått på med en lavere dose siden jeg var gravid og alt starta) Jeg har nettopp fått diagnosen Ulcerøs Collitt , å noe som går igjen med sykdommer som dette er at de blir dårligere når det er stress inne i bildet. 

Nå er det over en måned siden jeg var god fra operasjonen, CT´en har i ettertid vist null stein og har friskmeldt meg fra dette. 

 

 

Så kommer reaksjonen.. 

Typisk for meg er at jeg sier det går bra, så raser ting gjerne sammen kort tid etter. Jeg vil så gjerne ønske ting skal gå bra etter så mye som ikke har vært bra, og når man ofte viser omgivelsene sine fra en mer glamorøs side er det ikke så lett alltid å godta at ting faktisk ikke egentlig er det bestandig.. Det jeg legger ut en dag i media er gjerne de minuttene jeg bruker på å skrive det der og da. Ja, jeg liker å ha det ryddig å holde orden. Å tror vi har det veldig ryddig på det gjevne til en småbarnsfamilie å være da jeg bruker mye tid på dette når jeg egentlig burde ha slappa av å ikke gjort noe. Men! Hodet mitt føles som en søppeldynge. Med en vond fortid bak meg, og som i det siste bare har innhenta meg mer en noen gang på toppen av alt, er det ikke alltid like enkelt å holdet hummøret oppe, smilet på plass og plutselig så orker en ingenting i det hele tatt.. Det som egentlig er kjempe gøy, og faktisk en lidenskap, det blir et ork. De rundt seg som jeg virkelig forguder for alt i verden, og er så ufattelig glad i, de føler jeg meg kun til bry for og har dårlig samvittighet ovenfor siden jeg ikke er så opplagd som jeg skulle ønske at jeg var..

 

 

Når jeg sier at fortiden innhenter meg kan jeg si at jeg har hatt en skikkelig kjip ungdomstid som startet i barndommen. Hvor en av mine nærmeste valgte å snu ryggen og ikke være den støttespilleren og omsorgspersonen den skulle være. I tillegg til å ha en vond tid når jeg gikk på skolen, var ting også kjipe på privaten, noe som gjorde at jeg begynte å slite med selvbilde og selvfølelse. Uansett hvor mange mål jeg når av ting jeg har bestemt meg for, så skal det ikke mye til for at ting raser sammen for tiden, og småting virker plutselig helt håpløse og umulige…

 

 

 

Jeg har blitt oppvokst med at sliten er et ord som ikke finnes, og at pauser tar man aldri før man er helt ferdig med jobben.. I over 10 år har jeg prøvd å oppnå en kontakt som er umulig. Å drømmen om å ha denne personen i livet mitt fortsatt er en drøm jeg bare har mått blåst ut for å klare å iallfall prøve å ha en normal hverdag uten å la tanker om det ødelegge for mye. Mange synes det er sykt at jeg i det hele tatt kunne tenke meg å ha kontakt med denne personen fordi den har gjort meg (og andre) så mye vondt både psykisk og fyskísk gjennom mange år. Men! Jeg har villet tilgi å prøve på ny, siden jeg ikke egentlig vil la meg knekke så lett å har tro på at alle fortjener en ny sjangse om de vil det nok…

La meg kalle det noen gløder fra et bål som bare ligger og gløder, men som plutselig står i full fyr og som det alltid tar en liten stund å prøve å få kontrollen på…

Det som er ekstra vondt, er at denne personen ved flere anledninger befinner seg i media, og hvor en da må tåle å både se og høre at folk hyller en person som en vet har vært så kjip mot en selv og de rundt. Men som man samtidig vet man ødelegger veldig mye for, og i tillegg for andre rundt om man navngir, og gir media full granskning og tilgang til alt. Derfor sier jeg ikke mer en dette.

 

 

 

Det er så utrolig viktig for meg at barna mine får en god og ikke mist trygg oppvekst. Ingen kan vi velge hvor vi blir vokst opp. MEN! Vi som foreldre, kan velge hvordan vi trer ovenfor barna våre, å gi dem den beste oppveksten som mulig! Små barn er aldri skikkelig slemme, det er bare ikke alle som har lært seg forskjellen på rett og galt, noe en skal lære seg hjemme. De skal også lære seg å se på seg selv som veldig verdifulle personer, som skal klare å bli voksne, anstendige mennesker som skal takle denne verdenen utenfor husveggene. Jeg er glad jeg har opplevd mye forskjellig, mye vondt og mye godt. Det er ikke lett å takle utfordringer når du hele tiden har ting som bryter deg ned. Å det er overhodet ikke lett å gå seg en tur når hvert et steg blir to tilbake!! Jeg vet det finnes lys i tuneller, å jeg vet hva jeg må legge bort av tanker for å få en enda lysere hverdag med de rundt meg. Det er bare ikke alltid det er så lett å legge dem bort for en lang stund og av og til havner de utenfor kontroll, slik som de har gjort nå. Hver dag er et ork, og jeg føler meg til bry for alle. Jeg føler barna bare har en syk mor, som gråter mye når de er i seng eller har seg en lur, og som det plutselig bare sa stopp for her forleden dag.. Heldigvis har jeg mange gode folk rundt meg, og heldigvis har vi et ekstremt godt helsevesen når ting kommer til temaer som dette. Jeg lever og ånder for barna mine, samboeren min, familien rundt meg, og drømmene mine!! Min største frykt er å bli lik en person som har gjort over halve livet mitt veldig vanskelig å tungt å komme igjennom på alle mulige plan.. 

 

 

Jeg er meg og den personen seg. I motsetning til den personen, er jeg villig til å ta i mot all den hjelp jeg kan få for å få livet til å smile skikkelig igjen, å føle at hverdagen er nærmere en dans på roser en en som visnet i jorden. For meg er det ikke langt fra tårer til latter egentlig, men jeg trenger litt hjelp til å finne endestasjonen på denne berg og dalbanen. Når man ikke kjenner seg selv igjen, å man vil bort fra alle man egentlig er veldig glad i. Da er det på tide å snu seg tilbake og tenke på alt det vakre man også har opplevd i livet. Å velge å fortsette eventyret. For egentlig så er faktisk alt dette et eventyr! Bare i en virkelig utgave <3

 

 

Mens jeg ligger her på magen i sengen og skriver alt jeg tenker på, er alene i huset og egentlig har tid til å slappe så godt av som jeg kan. Så tror jeg at jeg har funnet min måte å slappe av på.. Det er å bruke de små kreftene jeg har akkurat nå på å formidle dette til dere, det gjør at jeg føler meg litt lettere. Det gir meg faktisk litt inspirasjon til å legge bort disse tankene når jeg er ferdig med innlegget å vite at noen kanskje har fått svar på noe de har lurt på. Jeg elsker å dele, å viss jeg kanskje også kan snu tankene til en eller annen person med disse ærlige ordene så er det verdt hver en tåre jeg har felt på tastaturet. Det at jeg sier det er dere lesere sin fortjeneste hele dette blogg eventyret, det er fordi det gir meg så mye glede at jeg har funnet en ting som jeg kan gjøre for å glede mange på en gang. Gi inspirasjon, tips og et innblikk i at alle bilder som legges ut på hele nettet også har sin egen bakside.. Og at et smil også kan skjule det stikk motsatte.
 

 

 

 

Egentlig burde jeg hatt alt å vært glad for. Jeg har klart å få meg en fantastisk forståelsesfull kjæreste, samboer, utdannelse med beste karakter, fast jobb, flotte kollegaer, hus, bil og nå nylig 2 fantastiske barn !!! Bloggen jeg skriver er en av de mest leste i landet innenfor sin sjanger. Jeg har truffet mennesker jeg har sett opp til gjennom skjermen, tidligere reist verden rundt, følt slum og elendighet på kroppen å sett og følt på hvor uendelig fælt det er å faktisk ha det virkelig vanskelig. Kunne sikkert skrevet uendelig mye.. Å poenget er at jeg havnet ikke i den rennesteinen noen kanskje forventet at jeg skulle.. Fordi jeg ikke gir meg når det er noe jeg virkelig vil å viss det er noen jeg vil gjøre noe for. En lærer sa en gang: lykke til med fremtiden.. Å det var på den tiden jeg hadde som mål å bare klare å stå i alle fagene.. Jeg har gått igjennom mye på grunn av hva en person ikke ville innse at gikk over normalen. Det å bare stikke fra alle problemene det gjør at problemene aldri forsvinner helt, å bålet ligger bare å ulmer som jeg nevnte tidligere… 

Etter noen måneder fulle i sykdom, og med en ryggsekk jeg aldri klarer å ta helt av, har reaksjonen blitt for stor til å takles helt alene, å jeg håper ikke det tar lang tid før jeg begynner å føle meg som før 😀 Det skal litt til å takle motgang på motgang, uten å komme seg helt ovenpå mellom slagene. Å jeg gleder meg til å nå toppen av denne bakken, og har et sterkt ønske om at terrenget på toppen kan være lettere en god stund til neste stigning starter.

 

 

For hvert tunge løft på denne jorden så blir vi sterkere. Men denne gangen har jeg vært sterk lenge nok å får nå hjelp til å bære vektene videre <3

Barna mine fortjener en mor full i energi og glede det aller meste av tiden ! Å det skal jeg virkelig gi dem !!! 😀 <3

 

---

 

–> Lik gjerne bloggsiden min på facebook <–  

–> @interiorbymarie på instagram <–