Hei til alle dere som titter innom bloggen min.
Plutselig var det gått en hel evighet, og tanken slo meg en dag: Nå har jeg blitt en av de som bare «forsvant» fra sosiale medier. Har ofte tenkt på de jeg selv har fulgt gjennom flere år som plutselig ble borte. For min del flykta jeg litt for mye til Instagram i perioder. Fikk også helt hetta av alt det overfladiske man generelt blir eksponert for, og det ene dro med seg det andre i en vanskelig sirkel.
I bunn og grunn har jeg alltid elska å skrive – det å få ut tanker og følelser om livets opp- og nedturer sett fra mitt perspektiv. Samtidig har jeg et behov for å dele. I en verden med nok elendighet, vil jeg vise glede, trekke frem det vakre i de enkle tingene, være kreativ med hjem og hage, og skape blomsterkunst i form av buketter og bordekking. Kort sagt: vise frem et helt vanlig liv i et helt vanlig hus, som for meg har vært en barndomsdrøm å skape.
Fra rød løper til en trøblete ungdomstid
Jeg har vært så heldig å få oppleve å være på den ene pressevisningen etter den andre. Har møtt personer jeg har sett opp til på TV-skjermen, samarbeidet med store, spennende aktører og opplevd mye av det mange drømmer om. Det er jeg enormt takknemlig for.
Men om jeg spoler tilbake i tid, hadde jeg en ungdomstid med mange vanskelige minner fra bygda. Det var mye mobbing, en ungdom i opprør, vanskelige kår, dårlige valg og lærere som absolutt ikke hadde troa på meg – og som ikke var redde for å si det heller.
Heldigvis fantes det noen som virkelig trodde på meg, og som så hvem jeg var bak den mørke sminken, piercingene, naglene og det skamklipte håret. De var med på å holde liv i drømmene mine.
Kontraster, favelaer og livets lære.
Møtet med videregående var trøblete. Veien videre gikk via jobb i barnehage til folkehøgskole på Karmøy, noe som ga meg nye impulser og viktige perspektiver. Jeg fikk venner for livet og opplevelser jeg aldri vil glemme.
I løpet av bare 1,5 måned i 2010 var jeg innom fem ulike land og tre kontinenter. Siden den gang har jeg opplevd enormt mye. For å nevne noe:
- Syklet Dødsveien i La Paz, Bolivia.
- Besøkt verdens største favela, vært tett på gatebarn i São Paulo og opplevd overfall på gata i Rio de Janeiro.
- Stått med føttene plantet på 5400 meters høyde i Peru.
- Ruslet på Den kinesiske mur og opplevd Kofi Annan på nært hold.
Videre ble det arbeid med laksefisk siden 2010 og fagbrev i akvakultur som er jobben min den dag i dag. Siden 2020- i Genbank for bevaring av ville stammer laks og ørret.
Hjemme i det vanlige livet har jeg fått oppleve å bli mor, gifte meg, gå gjennom en skilsmisse, bli stormforelsket og finne kjærligheten på nytt.
Å møte veggen – og seg selv i døra
Har vært i villrede som så mange andre. Jeg har gitt altfor mye av meg selv uten å forvente noe som helst i retur. Men til syvende og sist har jeg stolt på magefølelsen, selv om andre har ment noe annet enn meg.
Livet til nå har vært en smørje av mye rart – en forundringspakke, et eventyr. Jeg har møtt meg selv i døra, møtt veggen, halvert kroppsvekta og til tider følt at alt har vært et rotterace uten sidestykke på alle plan. Det har vært mange tanker, og jeg har hatt vanskelig for å si nei til å hjelpe andre, selv når jeg egentlig burde ha spurt om hjelp selv.
Vi er våre egne lykkesmeder
Noe som er helt sikkert, og som man aldri kommer utenom, er at uansett hva man gjør her i livet, vil det alltid finnes mennesker som kritiserer. Den tyske fotballegenden Berti Vogts sa det så fint:
«Om jeg så kunne gå på vannet, ville kritikerne sagt at det var fordi jeg ikke kan svømme.»
Vi er våre egne lykkesmeder når alt kommer til alt. Ingen kan velge alt de opplever, eller forvente å få gode ting kastet etter seg. Men vi kan alle velge å stå plantet med beina på jorda og gjøre det beste ut av det utgangspunktet vi har.
Faller vi, må vi gjøre det som trengs for å reise oss igjen. Her er små barn som skal lære å gå fantastiske eksempler. De gir seg aldri, og reiser seg opp igjen etter utallige knall og fall. Ting tar tid. Det er noe å tenke på når livet ikke smiler like bredt.
Veien videre: Rett fra hjertet <3
Jeg visste egentlig ikke helt hvordan jeg skulle slenge inn et innlegg igjen etter så lang tid. Livet har virkelig skjedd i kulissene her og jeg kunne både skrevet og vist bilder av så utrolig mye spennende!
Men med en ørliten livsrefleksjon i min stil – og noen glimt fra en sjel som har mista litt pusten for tiden – vil jeg prøve å ta opp igjen den tråden som gjorde at jeg startet å blogge i utgangspunktet for over 11 år siden.
Jeg har en stund nå vært nødt for å si nei, og valgt å takke nei til alt av bilde og blomsteroppdrag, foredrag og samarbeid fremover. Og som en god venninne sa så fint her en dag. «Å si nei til andre er å si ja til seg selv.»
Takk for at du fortsatt er her og leser. Det betyr mer enn du tror. <3
Continue reading “Tilbake etter en evighet – og alt det som ble livet”
