Ukene går. Som et nytt hjem skal bo seg inn, skal også ny hverdag leves inn på et vis. Det er utfordrende og krevende i overgangen, men det vil bli bra. Det vet jeg. Det blir somregel ikke bedre en man gjør det til selv, å det er det mye sant i.
Flere lurer på bosituasjon, om jeg har flytta i leilighet, om huset skal selges eller hva som i det hele tatt skjer på den fronten..
Jeg har mange ganger skrevet i ulike sammenhenger at da jeg var liten drømte jeg om eget hus, familie, bil og en trygg, stabil hverdag. Fremfor evig rikdom og luksus eller enorm økonomisk frihet som mange gjerne drømmer om.
April 2015 gikk drømmen om hus i oppfyllelse og nøklene til huset i Kvitlyngveien fikk vi 5. juli samme år. I november kom den første skatten som var med på å virkelig gi liv til rommene og i underkant av 16 mnd etter kom skatt nr 2. Vi kunne ikke vært mer takknemlig.
Som hos alle har glansbildet av et liv på sosiale medier alltid en bakside. Man trenger to hender for å kunne klappe og ikke alltid blir livet som man ser for seg, selvom man prøver iherdig med å gjøre det beste utav en hver situasjon å virkelig få det til.
10 år etter at vi kjøpte enebolig sammen var jeg sikker på at når kapittel «vi» var over, betydde også det slutten for hverdagen på denne adressen. For å korte ned en lang historie som heller ikke har noe på bloggen å gjøre, kan jeg med glede fortelle at jeg fortsatt sier hjem kjære hjem, til paradiset på jord, i år som i fjor.
Jeg har kjøpt den andre andelen jeg tidligere ikke eide i eiendommen, å skal fortsette livet på samme adresse. Det er tøft å skulle stå alene med alt sammen, men jeg er svært takknemlig og heldig som har fått muligheten til det. Der noen ser håpløsheter kan jeg se muligheter. Barna får beholde barndomshjemmet sitt hos den ene forelderen og jeg kan fortsette livet på den adressen hele sjela mi er lagt ned i. Enormt takknemlig for at dette i det hele tatt ble mulig..
Det har enda ikke gått helt opp for meg tror jeg, tenk at jeg kan fortsette å nyte denne utsikten her på kveldene! Alt er egentlig veldig overveldende.
Barna har kort gåavstand mellom foreldrene sine og viss jeg ikke er på topptur eller jobber skal jeg kose meg med å utvikle hagen og prosjekter ellers. I alene ukene får jeg tiden til å gå, sånn det raskere er min tur til å være mye me de små <3