Det er full rulle hos oss om dagen, å mye som skal klaffe da alt ennå er så nytt. Jeg har alltid mange planer i hodet, å mye jeg vil gjøre. Det å bare se på Aleksander da han enten er våken og aktiv eller sover, er utrolig spennende! Nå om dagen venter vi bare på det aller første skikkelige smilet! Han har hatt et på lur en liten stund, å for hver dag føler jeg at han er i ferd med å vise det fram. Etterhvert som vi kommer mer og mer inn i den nye tilværelsen, vil det bli lettere å finne tid til å ta bilder og blogge også. 

Jeg vet at å bare ha en unge ikke er noen ting i forhold til 2,3, 4, 5 osv, å det handler selvfølgelig mye om prioriteringer. Alt skal læres. Er ikke så flink til å ta meg tid til enkle hobbyer, fremfor å rydde, vaske å styre med huslige ting når jeg ikke har besøk, er ute av huset eller når Aleksander sover å jeg kanskje burde ha sovet litt selv…

Det er en nydelig tid, det aller beste som har skjedd meg å som jeg aldri ville vert foruten.
Mye kan man forberede seg på både på godt og på vont når det gjelder å bli foreldre, samtidig kommer man aldri i nærheten av å forestille seg hvordan det vil være å få et barn når man aldri har opplevd det før… Man blir nok heller aldri utlært uansett hvor gammel man blir og hvor mange generasjoner man opplever etter seg.. Noen passer kanskje tante/onkelungen sin en gang eller to annenhver uke og mener de har full peiling på alt når det gjelder unger og følelser rundt dette… De vil nok få seg en skikkelig overraskelse når det kommer en fersk baby i armene som de skal ha ansvar for 24 timer i døgnet.. Små ting som en aldri ville tenkt på kunne skje, og bekymringer man aldri trodde eksisterte i noens hode er bare en liten del av alt dette nye.

Er det noe jeg har lært hittil i livet, så er det at ingenting er som et glansbilde, og at ingen kan danse på roser. Jeg er veldig glad for at selv om vi gleda oss utrolig mye til å bli foreldre begge to, har vi gjennom hele svangerskapet hatt en holdning om at vi må ta alt akkurat som det kommer uansett hvordan ting blir.. Å at sjansen for at ting kan bli vanskelig er like stor for at ting kan gå lett.

Noen forteller bare de negative tingene med å få barn, og en skulle tro at det var livets undergang og det verste som hadde skjedd dem slik som de forteller. Andre forteller det som om det var en perfekt film som om barnet smilte og lo fra første stund til det flytta hjemmefra, og at alt var sukkersøtt og bare velstand.. Det er ikke til å stikke under en stol at andre er mer uheldige/heldigere en andre, å at barn selvfølgelig er som mennesker flest utrolig forskjellige. Noen er mer utfordrende å krevende enn andre og slik er det bare. Men alt i alt synes jeg en er heldig uansett når man får barn i utgangspunktet.

For noen er fødselen lett som bare det, å en kunne uten problem ha gått gjennom det samme dagen etter. For andre er det starten på et mareritt, og noe som kanskje varer i veldig mange timer eller kanskje tilogmed noen dager. Det er så utrolig individuelt fra person til person. Ingen forteller heller om tiden etter fødselen hvor du er ekstremt følsom, og at hormonene i svangerskapet kanskje ikke var noe i forhold til de første dagene etter fødselen.. 

Nå har det allerede gått en måned siden jeg lå på sykehuset med Aleksander i armene for første gang, å Pål Børge sto stoltere en aldri før ved sengen å smilte fra øre til øre. Det var virkelig starten på noe utrolig spennende, å følelser jeg aldri har vert i nærheten av å kjenne på. Selv om vi har hatt noen utfordringer til nå, har vi vert utrolig heldige. Å mye tror jeg er på grunn av holdninger å vår måte å se ting på. Begge gikk vi mot dette eventyret med tanker om å ta alt som det kom å gjøre det beste vi kunne utav hver situasjon. Uansett hvor mange dager med lite søvn, og hvor sliten kroppen har vert, kan jeg ikke forstå all den klagingen jeg ser rundt om i sosiale medier, eller hører, om de små og hjelpesløse babyene. Hadde de gjort ting for å være stygge hadde det vert en annen sak.. Men når det kun er en måte for de små å gi beskjed om at ting ikke er helt greit på, så synes jeg det blir alt for dumt at enkelte personer hele tiden skal skrive om hvor grusomt de har det med barnet sitt, å at alt bare blir verre og verre.. Hadde jeg vert et slik et barn, hadde jeg ikke likt at mine foreldre bretta ut om hvor fælt de hadde det på vegne av meg, som ikke kunne gjøre noe til eller fra… 

Nå begynner jeg å bli litt vel engasjert her, å kunne fort ha skrevet enda mer. Jeg har uansett mange år foran meg med både store og små utfordringer, å vet overhode ikke hvordan det vil bli. Men at det vil bli en drøss av nydelige og minnerike øyeblikk, det er i vertfall en ting som er sikkert. Er det noe jeg skal, så er det å nyte vert et sekund av dem. Jeg er så evig takknemlig for denne lille gutten! For det er faktisk ikke en menneskerett å få barn, å alt for mange som ikke er så heldige å få barn også.. 

Da jeg forresten tok den heftigste bleien til nå her om dagen, å det endte opp med løs mage på hele meg og stellerommet.. Da begynte jeg å le, å sa for meg selv : Jaja Marie.. Det blir nok mye verre en dette! Å det finnes jammen meg større problemer i verden..

Et veldig godt ordtak er at det lett kan gå godt. Å som jeg alltid pleier å si så går det over det som ikke går bra. Jeg gleder meg til mange mange flere måneder med Aleksander, å er ihvertfall ikke avskremt! Viss jeg skal hive meg på klage trenden å måtte si noe som har vert negativt til nå, så er det at tiden går så aaaalt for fort! Å at de som sa livet var over.. De kan umulig ha vert skikkelig i live…..