Har jeg nevnt noen gang at barna har en tante som bor i hovedstaden ? En herlig dame som jeg ble kjent med for snart 8 år siden, og som jeg på en måte har sett på som en søster fra starten 🙂 Vi møttes faktisk i “bushen” i Brasil, å begynte vel egentlig å bli skikkelig kjent da vi skulle dele telt noen dager i Pantanal, med kort vei til både ville krokodiller, slanger og det som hører med i den gjengen. 

 

 

Hennes far var læreren min på Karmøy folkehøgskole da jeg gikk der året 09/10. Et spennende og lærerikt år, hvor jeg både fikk gode venner og minner for livet. På den ene linja jeg gikk på så dro vi en hel måned til Sør-Amerika. Jeg vet jeg har skrevet om dette tidligere i forbindelse med fattigdom og elendighet. En kontrastfylt måned var det for å si det mildt! Fra å sykle dødsveien i La Paz, Bolivia, besøke kristusstatuen i Rio og nyte solstråler på Copacabana, til å gå gatelangs og møte gatebarn på kvelden i Sao Paolo. I Cusco, Peru besøkte vi øyer laga av siv, og i Roshinja slummen måtte vi passe på at vi ikke tok bilder eller hadde kamera synlig i tilfelle mafia oppdaget det. Vi så barn på takene med våpen, vi besøkte barnehjem og fikk møte en mor like gammel som meg og som hadde hele 9 barn.. Jah! Det var virkelig mye og fordøye..

 

 

Karianne har vært en venninne gjennom tykt og tynt siden den gangen i teltet. Vi har fortalt hverandre sannheter som kanskje ikke alltid har vært positive for den andre, men vi har alltid kun gjort det for å hjelpe og for å være ærlige. Jeg har ringt henne gråtende, og jeg har ringt henne i full latterkrampe. Vi har grått sammen, og vi har ledd sammen 10 ganger så mye! Ja.. Jeg er sikker på at vi også hadde revet enannen i håret og sprunge barbeint med hver sin badering på stranden hadde vi kjent hverandre når vi var små. Hun er som en engel fra himmelen, og en søster fra en annen familie. Vi har besøkt hverandre på alle de stedene vi har bodd, vi har ringt hverandre fra andre land, og vi storkoser oss i hverandres selskap. – Ja jeg håper iallfall du mener en ørliten smule av det samme når du leser dette.. Haha 😀

2017 er et år vi ikke glemmer noen av oss. Vi skulle få hver vår baby, med få måneders mellomrom. Planer om å dra på “barselstreff” til hverandre med hver vår liten baby var samtaleemner som ofte var oppe. Tenk at vi skulle få et barn på samme alder begge to! Ja det var virkelig fantastisk å tenke på 🙂 

Jeg havnet inn og ut av sykehuset, og Karianne kom på besøk ved sykesengen helt fra Oslo. Vi lo og vi snakka alvor. Gleda oss mye til ting skulle være over og at vi kunne kose oss med hver vårt lille mirakel til sommeren sammen 🙂 Beskymringer som det at jeg kunne miste Julie var ikke bare et faktum, men en sjangse, og selvfølgelig i tankene ofte. Omsorgsfull og omtenksom som Karianne er, så sa hun ofte at hun skulle ønske hun kunne ta all min smerte over på seg, å unna meg ikke noe av dette i det hele tatt. – Hun er bare herlig og rørende omtenksom! 

Jeg fikk Julie, frisk og rask, hadde jevnlig kontakt med Karianne som alltid, og vi gledet oss masse til det var hennes tur nå! Hun var veldig spent, å jeg gleda meg så enormt mye på hennes vegne til at hun skulle få oppleve det største mirakelet et menneske kan oppleve. Jeg vet hvor spesielt det er å unna henne så ufattelig at hun også skulle få oppleve det samme! 

 

 

(Illustrasjonsbilde)

 

Mai måned kom, å det var veldig spennende! Når får jeg beskjed om at Karianne og Jesper har blitt foreldre ? 😀 Skjer det i morgen, over i morgen, til termin, før eller etter..? Så kom meldingen. Meldingen jeg skulle ønske at Karianne aldri måtte ha sendt. Et innhold jeg skulle ønske aldri var sant, å en dag jeg skulle ønske gikk an å spole tilbake å viska bort fra historien.

Karianne opplevde en gravid kvinnes værste mareritt. Hun fødte en perfekt og fullbåren gutt. Men som i motsetning til min, var helt stille. Dagen før termin skjer det verst tenkelige. Hjertet til den lille gutten i magen sluttet og slå, og Karianne får beskjed om at fødselen vil bli satt i gang på normal måte til tross for at hun ikke lenger har en levende baby i magen. 

Det er bare så uendelig urettferdig !!! Noen snakker liksom som om at unger vokser på trær, og tar det som en selvfølge at de skal få det en eller annen gang senere i livet.. Det er helt feil! For det er absolutt ikke en selvfølge for noen, men et rent under at det skjer!! Da jeg fikk meldingen av Karianne om at lille gutten deres var død, og hva hun videre skulle igjennom var det akkurat som om hele verden stoppet opp litt. Jeg klarte ikke å lese hele meldingen, å braste ut i gråt mens jeg ga telefonen til Pål Børge slik at han kunne lese den selv. Resten leste jeg når jeg hadde fått summa meg litt, men det var så uvirkelig at jeg ikke klarte å forstå at det var sant! Hun så hadde gleda seg så enormt, lengta etter å få møte den vesle luringen som sprella i magen. Hun skulle nå gjennom noe så smertefullt uten å ha noen som helst premie å tenke på, og bli  heia frem til! <3 Det var så utrolig vondt, å man kan ikke forestille seg hvor vondt hun og samboeren Jesper må ha hatt det der og da. Helt forferdelig! <3

Jeg har tenkt mange ganger på at her satt jeg med en frisk og rask jente. Som kom ut av et svangerskap som ble et høyst risikofylt mot slutten. Hvor jeg prøvde å forberede meg litt på at noe grusomt ikke var utenkelig i min situasjon, men som jeg ikke tror noen klarer å forberede seg på likevel. Åsså var jeg så utrolig heldig til slutt! Mens hun som hadde det motsatt i svangerskapet på samme tid, skulle få oppleve dette. Hun som sa hun skulle ønske hun tok smerten fra meg, hun fikk den ubeskrivelig mye verre, på en helt annen måte! Det er bare helt ufattelig grusomt og urettferdig!! 

 

 

På toppen av dette klarer hun alltid å tenke på andre. Og hun har nå valgt å dele sine tanker og følelser rundt det som skjedde for bare litt over 7 måneder siden på bloggen hennes. Hun er den sterkeste jenta jeg kjenner, og en jente som har et stort hjerte for alle rundt seg.Hvorfor, måtte dette skje med akkurat henne ?? Det er noe som ikke skulle ha skjedd med noen. En gutt skulle nå ha både smilt, ledd og sprellet på gulv og i armene til sine nærmeste. Denne julen skulle bli en etterlengta en, og en full i glede og en helt annen kjærlighet en kanskje jula har vært de siste årene for dem. 

Det er vanskelig å vite hvordan man som gode venner skal kunne være støttende på best mulig måte i slike situasjoner. Det er ingenting man kan forberede seg på, og som heller ikke har noen fasit. Presten sa i begravelsen til den lille gutten, at det var viktig å heller ta kontakt enn å la være. For man tenker kanskje man ikke vil være påtrengende for noen som har opplevd noe så grusomt. Å det skjønner jeg godt! Samtidig så er det også viktig å ikke unngå personer som har opplevd vonde ting. For da kan man fort føle seg alene. Men det er ikke lett å vite. Jeg valgte å sende meldinger jeg håpte kunne støtte, å skrev også at jeg ikke forventa noe svar. Poenget var bare at de skulle vite at vi var her, og at vi tenkte på dem hele tiden. Begravelsen reiste jeg til Oslo i uten å gi beskjed til noen. Jeg visste at jeg kunne komme, å skrev til faren hennes at jeg ville prøve å komme viss formen tillot det, siden jeg på dette tidspunktet ikke var helt frisk fra alt styret med tarmer og nyre. Med håndbagasjen proppa i medisiner, tok jeg en sjanse, da jeg visste at Karianne ville ha gjort det samme om det var vi som sto i deres sko. Det var den fineste begravelsen jeg har vært i, men samtidig den aller værste. Å tankene til foreldrene som satt på første rad, kan man aldri klare å sette seg inn i eller forstå. 

2017 har vært et spesielt år for begge, men et ekstra vondt et for henne <3 Skulle virkelig ønske jeg kunne skru tiden tilbake, og at alle drømmene vi hadde i starten av mai ble til virkelighet. Jeg har skrevet flere ganger at jeg skulle heller ha født 5 ganger på rad enn å hatt et nyrestensanfall igjen, som jeg hadde ufattelig mange av på kort tid.. Men! Jeg tror ikke noen kniver i hjertet kan måle seg med den smerten som Karianne fikk i stedet. Hun som ville ta alle mine smerter på seg, hun fikk de på en helt annen måte, men den verst tenkelige for en gravid kvinne og en som ønsker og bli mor.

Med tillatelse fra Karianne selv, har jeg valgt å skrive dette innlegget til dere for ettertanke. Ingenting er en selvfølge i denne verden, og alt kan snu til det motsatte i løpet av sekunder. Vi lever i et samfunn der alt skal være perfekt, og hvor “ingenting” kan gå galt. Mange barn har kanskje leker og klær på rommet sitt frem til de blir 5 år, før de i det hele tatt har blitt født til denne verden. Jeg setter kanskje den siste setningen her på spissen, men tenk litt på hva dere vil komme hjem til om ulykken først er ute. Hva med å kanskje snu trenden med “babyshower” til barnet er født, og ha et “velkommen til verden” treff i stedet ? Hvor man kommer til den nybakte moren med gaver, og mat en gang i barseltiden ? – Ja, dette er et veldig skjeldent tilfelle. Men disse tilfellene kan forekomme, og det er ingen garanti for noe. 

Jeg er uendelig takknemlig for at jeg kjenner en jente som Karianne! Det at det er en flytur eller flere timer med bil mellom oss, det gjør ingenting. For vi er bare noen sekunder unna på telefon, og jeg har henne alltid med meg i tankene som jeg også har familie og nærmeste venner ellers. Vil si at selv om 2017 har vært et vanskelig år for begge, på hver sine forskjellige måter, så har vi kommet enda nærmere hverandre. Sist uke kom hun til og med til oss selv om hun visste vi hadde omgangssyken.. Hun skulle være fra mandag til lørdag, og vi endte med å ligge på sofaen det meste av tiden, eller være på hver vår do for å si det slik.. Tenk at hun ofra helsa si for å komme på besøk til oss! <3 Hun kom med flotte gaver til både meg og barna, men fikk omgangssyken tilbake som “gave” fra oss.. Huff sier jeg bare.. Hun er virkelig god som gull!!

For å prøve å gjøre desember litt ekstra spesiell for henne laga jeg en kalender litt lignende den jeg, sammen med søskenbarna mine gav til min farmor og farfar i år. 

 

 

 

I hver luke her befinner det seg en koselig lapp. Enten med en aktivitet, som sushidate, middag, osv, eller et koselig minne vi har sammen. Kanskje på en lapp står det masse oppmuntrende ting, hvor håpet er at hver dag frem mot jul kan starte med noe positivt og et smil 🙂 Hun trodde nok at det bare var lapper fra meg i kalenderen, men jeg har snakka med noen av venninnene hennes, å fått også de til å være med i kalenderen. Så den dagen hun skulle reise hjem fra meg, da dukka det opp et helt annet navn på lappen ^^ Håper at det ga nysgjerrigheten lyst til å åpne videre 😀 Siden vi ikke fikk utført noen av aktivitetene jeg hadde planer om å ta henne med på da hun var her, så har vi mye gøy til gode i 2018. Det er ikke alltid så mye som skal til for å glede andre, det er bare om å gjøre å sette tanker ut til liv og ikke bare la de forbli spennende og koselige i hode.. <3 

Denne jenta er en jeg virkelig ønsker får et godt og spesielt nytt år, 2018! En jente jeg ønsker den beste julen noen sinne, og som jeg håper klarer å få en så god en som mulig!! – Du fortjener kun det aller beste Karianne! Det er vi mange som unner deg! Og jeg er veldig veldig glad i deg! <3

For dere som ønsker å lese historien hennes, og hennes tanker og opplevelser rundt det å sette et fullbårent, men helt stille barn til verden, kan lese bloggen hennes HER <3 Husk at ingenting her i livet er en selvfølge, og grip taket i de gode øyeblikkene så godt som du kan! <3 

– Du er den tøffeste og beste englemammaen jeg kjenner <3

 

– http://mammatilenlitenengel.blogg.no –