Aleksander har vert så heldig å fått kjappstrikkadrakt av en av mine kjekke kollegaer. Så på snapchat her om dagen en nydelig liten drakt, å var bare nøtt til å lagre bilde! Nydeligste jeg har sett! Planen var da å spørre om mor kunne lage den, men vips så tittet den frem da noen av kollegaene mine var på besøk. Helt utrolig koselig!! Jeg bare ELSKER strikk! Spesielt til barn. Den er enda veldig stor til ham, men desto bedre er det slik at han kan vokse i den å bruke den lenger.
Jeg har tidligere delt med dere det fine hentesettet til Aleksander, strikket av mormoren hans. Når vi skulle hjem fra sykehuset var det veldig stort, men utrolig sjarmerende. Nå er han rett over 2 måneder, å det passer helt perfekt til hans størrelse. Vi bruker det veldig mye, å jeg synes det er dumt med fine hentesett som bare blir brukt en gang, og ellers bli liggende i skapet. Mange rammer de inn å det vil jeg også gjøre etterhvert. Da vil jeg også kunne tenke tilbake på at det ble brukt veldig mye, istedenfor å angre på at det bare ble brukt på hjemturen fra sykehuset..
Den nøytrale fargen gjør at det kan brukes sammen med mye. Her har jeg droppa buksen, og har en grå newbie-bukse til. Følte det fikk et litt gammeldags preg over seg, noe som jeg liker veldig godt, og spesielt på barne og babytøy.
Det er bare så utrolig gøy at strikk er blitt inn igjen! Dette gjør at mange drar frem gamle kofter og strikka plagg som kanskje har ligget på loftet i mange år, for å bruke dette igjen. Noe har kanskje ligget der i 50 år, og enda lengre, å mange ser på dette som veldig verdifullt idag. Passer det ikke en selv, kan det veldig godt være barn eller barnebarn som vil bruke dette.
Personlig får jeg det best til med heklenålen, men kanskje blir jeg bitt av strikkebasillen etterhvert? Med alt det fine som finnes der ute, kan jeg godt forstå de som blir hekta.
Hva gjorde dere med hentesettet, om dere hadde et?
Det er full rulle hos oss om dagen, å mye som skal klaffe da alt ennå er så nytt. Jeg har alltid mange planer i hodet, å mye jeg vil gjøre. Det å bare se på Aleksander da han enten er våken og aktiv eller sover, er utrolig spennende! Nå om dagen venter vi bare på det aller første skikkelige smilet! Han har hatt et på lur en liten stund, å for hver dag føler jeg at han er i ferd med å vise det fram. Etterhvert som vi kommer mer og mer inn i den nye tilværelsen, vil det bli lettere å finne tid til å ta bilder og blogge også.
Jeg vet at å bare ha en unge ikke er noen ting i forhold til 2,3, 4, 5 osv, å det handler selvfølgelig mye om prioriteringer. Alt skal læres. Er ikke så flink til å ta meg tid til enkle hobbyer, fremfor å rydde, vaske å styre med huslige ting når jeg ikke har besøk, er ute av huset eller når Aleksander sover å jeg kanskje burde ha sovet litt selv…
Det er en nydelig tid, det aller beste som har skjedd meg å som jeg aldri ville vert foruten.
Mye kan man forberede seg på både på godt og på vont når det gjelder å bli foreldre, samtidig kommer man aldri i nærheten av å forestille seg hvordan det vil være å få et barn når man aldri har opplevd det før… Man blir nok heller aldri utlært uansett hvor gammel man blir og hvor mange generasjoner man opplever etter seg.. Noen passer kanskje tante/onkelungen sin en gang eller to annenhver uke og mener de har full peiling på alt når det gjelder unger og følelser rundt dette… De vil nok få seg en skikkelig overraskelse når det kommer en fersk baby i armene som de skal ha ansvar for 24 timer i døgnet.. Små ting som en aldri ville tenkt på kunne skje, og bekymringer man aldri trodde eksisterte i noens hode er bare en liten del av alt dette nye.
Er det noe jeg har lært hittil i livet, så er det at ingenting er som et glansbilde, og at ingen kan danse på roser. Jeg er veldig glad for at selv om vi gleda oss utrolig mye til å bli foreldre begge to, har vi gjennom hele svangerskapet hatt en holdning om at vi må ta alt akkurat som det kommer uansett hvordan ting blir.. Å at sjansen for at ting kan bli vanskelig er like stor for at ting kan gå lett.
Noen forteller bare de negative tingene med å få barn, og en skulle tro at det var livets undergang og det verste som hadde skjedd dem slik som de forteller. Andre forteller det som om det var en perfekt film som om barnet smilte og lo fra første stund til det flytta hjemmefra, og at alt var sukkersøtt og bare velstand.. Det er ikke til å stikke under en stol at andre er mer uheldige/heldigere en andre, å at barn selvfølgelig er som mennesker flest utrolig forskjellige. Noen er mer utfordrende å krevende enn andre og slik er det bare. Men alt i alt synes jeg en er heldig uansett når man får barn i utgangspunktet.
For noen er fødselen lett som bare det, å en kunne uten problem ha gått gjennom det samme dagen etter. For andre er det starten på et mareritt, og noe som kanskje varer i veldig mange timer eller kanskje tilogmed noen dager. Det er så utrolig individuelt fra person til person. Ingen forteller heller om tiden etter fødselen hvor du er ekstremt følsom, og at hormonene i svangerskapet kanskje ikke var noe i forhold til de første dagene etter fødselen..
Nå har det allerede gått en måned siden jeg lå på sykehuset med Aleksander i armene for første gang, å Pål Børge sto stoltere en aldri før ved sengen å smilte fra øre til øre. Det var virkelig starten på noe utrolig spennende, å følelser jeg aldri har vert i nærheten av å kjenne på. Selv om vi har hatt noen utfordringer til nå, har vi vert utrolig heldige. Å mye tror jeg er på grunn av holdninger å vår måte å se ting på. Begge gikk vi mot dette eventyret med tanker om å ta alt som det kom å gjøre det beste vi kunne utav hver situasjon. Uansett hvor mange dager med lite søvn, og hvor sliten kroppen har vert, kan jeg ikke forstå all den klagingen jeg ser rundt om i sosiale medier, eller hører, om de små og hjelpesløse babyene. Hadde de gjort ting for å være stygge hadde det vert en annen sak.. Men når det kun er en måte for de små å gi beskjed om at ting ikke er helt greit på, så synes jeg det blir alt for dumt at enkelte personer hele tiden skal skrive om hvor grusomt de har det med barnet sitt, å at alt bare blir verre og verre.. Hadde jeg vert et slik et barn, hadde jeg ikke likt at mine foreldre bretta ut om hvor fælt de hadde det på vegne av meg, som ikke kunne gjøre noe til eller fra…
Nå begynner jeg å bli litt vel engasjert her, å kunne fort ha skrevet enda mer. Jeg har uansett mange år foran meg med både store og små utfordringer, å vet overhode ikke hvordan det vil bli. Men at det vil bli en drøss av nydelige og minnerike øyeblikk, det er i vertfall en ting som er sikkert. Er det noe jeg skal, så er det å nyte vert et sekund av dem. Jeg er så evig takknemlig for denne lille gutten! For det er faktisk ikke en menneskerett å få barn, å alt for mange som ikke er så heldige å få barn også..
Da jeg forresten tok den heftigste bleien til nå her om dagen, å det endte opp med løs mage på hele meg og stellerommet.. Da begynte jeg å le, å sa for meg selv : Jaja Marie.. Det blir nok mye verre en dette! Å det finnes jammen meg større problemer i verden..
Et veldig godt ordtak er at det lett kan gå godt. Å som jeg alltid pleier å si så går det over det som ikke går bra. Jeg gleder meg til mange mange flere måneder med Aleksander, å er ihvertfall ikke avskremt! Viss jeg skal hive meg på klage trenden å måtte si noe som har vert negativt til nå, så er det at tiden går så aaaalt for fort! Å at de som sa livet var over.. De kan umulig ha vert skikkelig i live…..
Dagene går, og jeg skulle ofte ønske at døgnet hadde enda mer timer..
Jeg har ikke fått blogget så mye de siste dagene, å er enda helt i startfasen av en ny og spennende tilværelse. Et ekte eventyr med magi og det hele! Idag er termindagen min her, å Aleksander er allerede 15 dager gammel. Er det ikke utrolig ? Dagene til den lille krabaten består for det meste av soving, kosing med mor og far, pupp og bleieskift. Han er veldig rolig, å de gangene vi hører noe fra han, har det selvfølgelig en helt naturlig forklaring 🙂
Den første uken av livet hans besto også av masse besøk. Mange ville hilse på og ønske velkommen til verden. Jeg elsker å stelle i stand til besøk, å ville selvfølgelig vise han frem til flest mulig! Når formen var grei så jeg ikke på dette som noe problem.. Men noen ganger vil jeg mer en kroppen, å det er ikke så lett å bremse.. Aleksander må ha mat, å hos noen kan produksjonen av melk komme senere enn hos andre.. Med mye stress kan dette gå enda senere, noe som resulterte i at vi måtte ha full besøkstopp å kun ta det helt med ro en liten stund, til alt var kommet skikkelig igang. Nå ser alt ut til å fungere som det skal, å vekten til gutten er på rett vei 🙂
Store deler av formiddagen, og ellers når jeg bare skal være hjemme en dag, er det barselbunaden som gjelder! Den består av joggebukse og hettejakke..Og selvfølgelig disse KJEMPEHERLIGE tova tøflene som mor har laget.
Selv om Aleksander er liten og lett å ha med å gjøre nå for tiden, er det alltid masse som skal gjøres. Nå har jeg bare vert mor i 15 dager, men merker godt at livet forandrer seg mye når en får barn. Men alle de som sier at livet deres liksom stopper når en får barn, de kan i allefall snakke for seg! Her har livet såvidt begynt, å ivertfall en helt ny epoke 🙂 For oss er dette bare veldig positivt, å vi gleder oss utrolig mye til fortsettelsen av dette eventyret! Selvfølgelig vil det komme tider som ikke er like lette, men livet er ikke lett hele tiden for noen… Utfordringer kommer, og utfordringer går. Noen vanskeligere eller lettere enn andre.. Så lenge vi er positivt innstilt, å tar ting for det dem er å gjør det beste utav situasjoner, så kan vi ikke annet enn å kose oss alt vi kan, å nyte denne fine tiden 🙂
Vi sjekka ut fra sykehushotellet idag kl 12. Utrolig deilig å komme hjem, men samtidig en uvirkelig følelse. Før vi dro til sykehuset var det kun oss to i huset, men nå er vi en liten familie på 3. Det har kun gått 3 netter, men til nå har alt gått over all forventning, og Aleksander har gjort lite utav seg. En veldig rolig og snill gutt.
Hentesettet er strikket av min kjære mor, og Aleksanders mormor. Har lenge gått å gleda meg til at det skulle komme liv i det hente settet, å plutselig var det i bevegelse og på vei hjem.
Gleder oss mye begge to til fortsettelsen av dette eventyret!
Fredag den 06.11.15, kl 09:04 kom den lille krabaten vi har ventet på, 15 dager før termindato.
Lille Aleksander trakk i snoren 04:45 å ga beskjed om at han var på vei ut, å vi var på sykehuset i halv 5 tiden. Alt gikk veldig raskt og fint for seg, å plutselig hadde vi en frisk og levende gutt i armene. 3280 gram og 50 cm stor. Ord kan ikke beskrive hvor enorm stor glede det var over å få sette et nytt liv til verden. 2 utrolig stolte foreldre, og en helt nydelig liten gutt.
Bare digger leiligheten til søsteren min. Hvitt, grått og sølv er farger som også går igjen i dette hjemmet. Med romantiske og koselige detaljer, gjenspeiler søsteren min seg i pynten sin. Vakker, avslappet, elegant og nydelig!! Man føler seg hjemme med en gang man kommer inn døren, og blir møtt med en sjelden fin varme og ro. Alltid like gøy å komme på besøk her, å alltid spennende å titte litt rundt å se på “nye” løsninger, som ofte dukker opp. Hun er veldig kreativ, og liker som meg å dille med pynten og lage ting selv. Kjempe flink, å veldig inspirerende.
Utenom lillebror og bonus søsken, har vi alltid vert 3 søstre. Vi er alle 3 veldig tette i alder (20,22 og 23), noe som bare blir enda gøyere til eldre vi blir. Da vi var små kan vel kanskje diskuteres hvor gode venner vi var… Men jeg er veldig glad for at jeg har de idag! Å ser på dem som gode venninner begge to.
I dag var det lille Tristan sin tur til å komme hjem. Mor og hun andre søsteren min Silje, gjorde det rent og pent i leiligheten, mens jeg ordnet til litt friske blomster i en vase å dekka opp til frokost. Kjempe koselig!
Er det ikke utrolig at det går an å bringe noe så nydelig til verden ??
Hentesettet er strikka av mormoren til Tristan for anledningen.
Når vi kommer og når vi går blir vi alltid møtt av et koselig syn utenfor hos Trine. Her har hun laget til en søt og høstlig dekorasjon rett ved inngangsdøren. Denne passer like godt til høst som til jul, som også snart står for tur.
Tenker det var veldig deilig for dem å komme seg hjem fra sykehuset. Kan tro når Tristan skal begynne å interessere seg for pynten til Trinemor… Det samme blir spennende å se hos meg, men det har sin sjarm det også, å hører selvfølgelig til småbarnslivet 🙂
Natt til i går skjedde det et lite mirakel på sykehuset i stavanger! En liten gutt med navn Tristan, meldte sin ankomst og jeg ble tante for aller første gang. Er det ikke fantastisk ? Fra søsteren min begynte å kjenne ting hjemme, til gutten var ute på sykehuset gikk det ca 4 timer 🙂 Han hadde satt seg godt til rette tidligere i uken, men hadde ikke tid til å vente på at jordmødrene skulle forsøke å snu han. Han ville bare ut, å det forstår jeg godt når han har en så utrolig god mor som har ventet på han. Hele sykehuset snakker om den fantastisk fine setefødselen, å vi er kjempeglade på hennes vegne for at det gikk så utrolig bra for seg! Med sine 2865 gram og 47 cm, kom han som et skudd akkurat en uke før termin. Alt står bra til med begge to, å moren føler seg sprek som aldri før etter fødselen.
For en nydelig liten sjarmør!! Gleder meg utrolig mye til å bli bedre kjent med denne karen her.
Mormor, oldemor, mor og Tristan. 4 nydelige generasjoner. Kjempe stolte alle sammen.
Gratulerer så mye igjen, Trine! Å velkommen til verden lille Tristan.
Gleder meg veldig mye til å ha søsteren min rett oppe i gata over her, å ekstra mye gleder jeg meg til min egen lille prins melder ankomst om få uker. Ser fram mot en veldig spennende tid, å gleder meg masse til å ha permisjon sammen med disse 🙂
Om det ikke alltid er lett, prøver jeg å starte dagen med et smil! Da vet jeg at dagen blir så enormt mye bedre, å formen stiger betraktelig. Nå i aller siste del av svangerskapet, tenker jeg på all den gleden som venter om en liten stund, de dagene kroppen sier stopp å jeg kryper istedenfor å gå.
Mye kan skjule seg bak et smil. Å man skal ikke smile seg igjennom alt i livet heller. Farfar sa en gang til meg “når du står opp på morgenen, tenk en posetiv tanke om noen du er glad i, så skal du jammen se at dagen blir bra!!”. Å det er mye sant i det. For uansett er det alltid noen som har det verre enn deg selv, å det som ikke går bra, det går alltid over… Selvfølgelig er ikke alle dager like, å man tenker ikke alltid slik, men det gjelder om å finne noen triks for å holde humøret oppe om en ellers ikke kjenner seg så bra, eller om man har en tøff hverdag. Dårlig hummør + dårlig form, det er ingen bra kombinasjon for noen. Her vet jeg hva jeg snakker om. Selvom bekkenløsning kan være forferdelig, har jeg kjent mye verre ting enn det på kroppen, i form av annen smerte.. Så jeg tror kanskje det er derfor humøret mitt ikke ligger helt på bånn hver gang jeg ikke er så bra, og når ting ikke fungerer slik de skal. Og at jeg hele tiden finner småting jeg kan gjøre istedenfor å sitte der å telle timer til fødselen. Alle kan vi selvfølgelig kjede oss i blant, det tror jeg bare er sunt også. Men jeg skulle nok ha vert ganske så bevisstløs, eller sovende om jeg ikke kunne gjort noen verdens ting. Så lenge jeg har øyne, hørsel og hendene i behold, da er det alltid noe å finne på. Det gjelder bare å være kreativ.
Idag sto jeg opp kl 04:30, og hadde allerede ligget nesten en time å vridd meg. Fikk absolutt ikke sove igjen. Da var det bare en ting å gjøre! Starte dagen, å heller ta seg en kvil senere om jeg blir veldig trøtt igjen. Nå ligger jeg i sofaen, med masse puter under rygg og føtter og ser på Farmen fra igår, sammen med hekle tøyet mitt, ipaden og masse kalt vann 🙂
Ellers, senere idag skal jeg sammen med søsteren min Trine, kose oss sammen med farmoren vår. Vi er veldig heldige som har så oppegående og spreke besteforeldre som vi har, å synes det er kjempegøy at de også skal være en del av livene til våre barn som snart melder ankomst. Farmor ble 70 år i fjor, å er like sprek og aktiv med ting som hun alltid har vert. Ikke så lenge siden hun ble pensjonist, etter 43 år som lærer..
Det å bli pensjonist er ikke for alle å drikke kaffe, spise kake og kose seg. Snarere tvert i mot for farmoren vår. Hun og farfar flyr stadig rundt å hjelper folk som trenger det, og engasjerer seg i alle mulige prosjekter og arbeid. De har gjort veldig mye bra for veldig mange mennesker, men jeg tror det er viktig at også dem kan puste litt i mellom. Tenk så spreke oldeforeldre !! Jeg føler liksom ikke at den tittelen passer helt til dem enda… En ting er at min mor skal bli mormor, men at henner mor, og farmor og farfar skal bli oldeforeldre! Det er ganske rart synes jeg. Men utrolig gøy også, å ikke alle som får oppleve.
Ha en super mandag folkens, tenk på noen du er glad i å start uken med et stort SMIL !! 😀
Husker det som om det var igår da hun fortalte meg om graviditeten. Vi var ute å gikk tur en kveld da hun bare hadde noe hun måtte fortelle meg. Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at det var den nyheten hun skulle komme med. Det var urolig gøy, å siden det var helt i starten på turen, fikk vi masse nytt å snakke om. Kjempegøy, og veldig spennende!
Det jeg visste, og som hun senere skulle få vite, var at jeg og Pål Børge hadde veldig lyst på barn, å bare gikk å ventet på at det skulle skje noe… Det som er morsomt å tenke på i ettertid, er at da hun fortalte meg om sin graviditet, var jeg også gravid uten å vite det helt enda. Jeg fortalte henne at vi prøvde, å vi snakket om at det hadde vert veldig morsomt om det hadde skjedd at vi gikk gravide samtidig. Men hva er oddsen for at det skulle skje liksom..?
Noen uker gikk, morgenen kom hvor testen min viste positiv, men jeg valgte å lyve til søsteren min når hun spurte meg om det hadde skjedd noe… Vi ville vente til vi vertfall var over 2 måneder, med å si det til nærmeste familie. Vi vet at det er lurest å vente til 3 måneder, men hadde det skjedd noe hadde vi nok fortalt familien om det uansett, så vi tenkte det ikke gjorde noe å si det til dem da. Siden mine foreldre allerede da visste at de skulle bli besteforeldre til søsteren min sitt barn, var ikke trangen med å si det med en gang like stor. Så det hjalp litt på 🙂
Det ble mye latter og glede da vi fortalte det til foreldre og søsken. På den tiden trodde vi det var 2 uker som skilte oss, men når vi begge har fått litt rettere termindatoer senere er det altså 3 uker nokså nøyaktig. Kjempemorsomt, å veldig gøy!
Folk har spurt mye, men som jeg i tidligere innlegg har skrevet, ville vi ha litt ting på plass først. Det ble ikke mindre snakk når søsteren min kom offisielt ut med sin graviditet.. Å jeg følte nesten det sto stempla gravid i panna mi når folk begynnte å spørre enda mer om ikke vi også skulle gi gass snart.. Da sa jeg at det er en tid for alt, og at det skjer nok en gang det også, mens jeg bar på vår egen lille hemmelighet i magen 🙂
Når alt kom for en dag, ble folk veldig overassket, å lurte selvfølgelig på om vi hadde avtalt dette 🙂 Men det er så tilfeldig som det går an å bli 🙂 Jeg tror det er en mening med alt, og er sikker på at det var en mening med at det skulle skje på samme tid. Det vil vertfall vise seg.
De siste årene har vi fått mange kommentarer på at vi er så utrolig like, å spørsmål om vi er tvillinger. Det er 3 år som skiller oss, så det er veldig morsomt når folk spør. Vi har ledd mye av dette nå i graviditeten.. For heller ikke en gravid mage skulle få lov til å skille likheten fra hverandre….
Sist uke tok vi litt bilder sammen, som du kan få en liten titt av her. Jeg med mine 33 uker, og hun med sine 36.
Ikke bare bærer vi på hver vår gutt, men søsteren min har også fått seg leilighet over veien, og en gate opp fra der hvor jeg bor. Nå er det bare å krysse fingrene for at alt går bra for begge småtrolla i magen, å glede oss over den spennende tiden vi har i møte.
